Møtet med kunstskole

Jeg begynte på kunstskolen i Kragerø i august i fjor, etter å ha levd av å selge malerier i to år. 

Misforstå meg rett; jeg spiste mye nudler og knekkebrød de siste dagene i måneden, også. Ønsket om å bli kjent med andre kunstnere og utvide bekjentskapene innenfor kunst, var drivkraften for at jeg flyttet til den vakre kunstbyen. Og selv om man vil tro annerledes ved å lese lengre ned - jeg har ikke angret et sekund.

I full overbevisning fra rektor over på telefonen, om at jeg passet inn, trådde jeg rakrygget opp første skoledag, troende om at jeg hørte til akkurat her. Og det gikk ikke mer enn en dag før ryggraden krommet seg, blikket ble skjørere og jeg ble mer og mer i tvil. Vi startet året med croquis. Jeg hadde aldri tatt i bly før. Jeg hadde aldri tegnet noe fremfor meg før, og jeg hadde hvert fall aldri tegnet ett menneske før. Og på toppen av det hele; på begrenset tid. Minutter. 

Menneskene rundt meg, foldet ut vakre skrin og opp kom den ene mer avanserte pennen etter den andre. Jeg derimot satt med et stykk kull i hånda i en ny-innkjøpt hvit t-skjorte, som allerede nå, ikke så ut til å overleve dagen. Stillheten i rommet, konsentrasjonen så stor, der jeg selv satt og små-fliret over mine modige forsøk på det store arket fremfor meg. Rompen hans er jo ikke såå stor i virkeligheten. Blikket mitt streifet ned på timeplanen ved siden av meg; tre uker med croquis. 

Det var ikke bare croquis som rystet min tilhørighet på kunstskolen. Den påfølgende modulen var leire. Vi skulle lage kaffekopper. Mine resultater så ut som bølgete, skjøre, salatboller, man umulig kunne drikke av, og gjenskapelse av knerten var det nærmeste jeg kom en menneskelig form. 

Etter måneder i samme kjørefelt, begynte jeg å slappe mer av. Jeg begynte å innse at grunnen til at jeg gjorde det så dårlig i alle disse modulene, kanskje var så enkel; jeg har valgt riktig gren. 

Jeg skal jo male, og nå ble det igjen bekreftet; maling er min vei i livet. Hverken kullstiftene eller leirklumpene så ut til å si meg imot. 

Skrevet av Henrikke Svane, eier av Svane studio