Mitt første møte med en kunstutstilling

Hvor lenge bør man bli stående ved et verk, før man beveger seg videre? Er det tydelig at jeg ikke har vært her før?

I mitt første møte med et galleri, følte jeg naturligvis på nervøsiteten ved å uttale meg om kunsten på veggene. Jeg så omgivelsene betrakte hvert enkelt verk i lang tid, før de sakte, skritt for skritt, bevegde seg videre inn i lokalet. Hvordan pekefingeren hvilte i ytterkant av underleppen, med tommelen behagelig plassert litt lenger nede, høyre albue på venstre arm. Blikkene bevegde seg sakte, betraktende over kunstverket fremfor dem. Det hvilende fotfeste på betonggulvet.

Det minnet meg om min første tur på treningssenteret. Jeg hadde stått lenge foran speilet samme morgen, for å være sikker på at antrekket var bra nok. At jeg så fresh ut uten sminke og at trusekanten ikke syntes gjennom den trange polyester shortsen. Jeg følte blikkene til de andre i nakken, da jeg beskjedent steg opp av trappen, til treningssalen. Den kjente følelsen av at menneskene betraktet hver bevegelse jeg utførte i rommet. Livredd for å gjøre en øvelse feil, og livredd for at noen skulle se hvor få kilo jeg faktisk tok i benkpress.

Det var ikke før jeg hadde besøkt tre utstillinger, at jeg falt til ro i denne ukjente verdenen. En verden så kompleks, fylt med bohemer, mannfolk i dress, damer i lange vide kjoler, mønstre jeg tidligere ikke hadde sett, og briller langt nede på nesen. Ansikt med miner og lydløse lokaler. Ekko. De var alle til stede. Til stede for å betrakte den samme kunsten. En så mangfoldig gruppe, med så ulik klesstil, så ulike betraktningsholdninger på stedet hvil - og så få ord og uttale. Det var likevel umulig å gjette hvem som kom til å kjøpe ett verk - og hvem som ville nærme seg exit med like stor lommebok som da vedkommende kom. Det var først da jeg innså; dette er et rom for alle.

Kunsten er et fellesskap som bringer oss sammen. Vi trenger hverken vite noe om den på forhånd, eller ha kjennskap til menneskene som har utført arbeidet. Kunsten snakker for seg selv, og vi er alle velkomne.

Mennesker jeg ikke trodde likte turkis vil likevel velge å ha det på veggen. For det er ikke lenger interesser eller fargeønsker som spiller noen rolle. Det er følelser og tanker og alt et bilde gjør med én. Kunsten overrasker og imponerer, i en verden som er i konstant bevegelse. 

Akkurat som meg. Akkurat som oss. Og siden har jeg følt at dette er et hjem. 

Tekst: Henrikke Svane, eier av Svane Studio